ABC Nyheter

Er vel astr den medesinen blir for" dyr" for norske helsemyndigheter å kjøpe til oss, med begrunnelse at det ikke er påvist OM DET "ER SKADELIGE BIVIRKNINGER" , FOR LITE DOMUMENTASJON OSV. TENK OM DET HADDE HVERT FOR Å GI I "BISTANSHJELP" JA DA HADDE MYNDIGHETENE STILT SEG ANDERLEDES ANTAKELIG.

Det er trist å innrømme at jeg som for mange, mange år siden (til og med ganske ung) ble rammet av denne sykdommen, ikke klarer å vise entusiasme hver gang det kommer en brakmelding fra forskere. Hva så, når får vi se resultatene på mennesker som lider? Hva med oppfølgingen fra helsemyndighetene til de som trenger det, hva med informasjon til de som må ha den. Begynner å bli litt lei av forskeres funn nedfelt i prestisjetunge tidsskrifter - men vi må ha forskning.

Nå tar det fra fem til tyve år før denne medisin er ferdig utviklet for komersiellt bruk.
Slutt å klag.
Disse forskere gjør så godt de kan, og ingen av oss kommer til å leve evig.
Noen av oss må dø for å gi plass til nye generasjoner......eller?????

Det å ha god helse i Norge, har dessverre blitt luksus. Hvis man vil opprettholde sin gode helse, må man enten ha dyre forsikringer, eller betale flere tusen i årskontigent for å være pasient hos Volvat. Før i tiden kunne man gå til lege og få behandling for hva det enn måtte være uten at det kostet en krone, selv med kompliserte lidelser.

To NORSKE forskere har funnet en metode?? To norske sammen 20 amerikanske, og det er en norsk oppdagelse?? Dusteredaksjon!

ikke igjen i det som skrives av Per Olaf eller Inger Vibeke. Har selv hatt aggressivt lymfom, i et stadium der de regnet på overlevelse i timer snarere enn dager/uker/måneder. Dette var i 2004.
Jeg kom til en avd. (kreftavd. UNN) med dedikerte leger og pleiepersonell, som brukte de midlene/ressursene de hadde tilgjengelig. Er fortsatt i live og kreftfri snart 8 år etter.
Opplevde aldri at det var spørsmål om de kunne bruke de, tildels svindyre, medisinene de hadde tilgjengelig. Lå i 6 måneder ved avd. før de slapp meg hjem.
Etter det har jeg fått en utrolig oppfølging via kontroller og samtaler med det samme personellet. Det er ingenting bemerkelsesverdig med meg som person. ikke VIP eller politiker. En vanlig Norsk mann i arbeid (skiftarbeid i forsvaret) med familie, huslån og katt. Var 40 år da, er snart 48 år nå. Så man kan ikke si at jeg var i noe spesielt prioritert situasjon. Men min største "styrke" var at jeg interesserte meg for sykdommen min, for behandlingen de ga meg og at jeg samarbeidet. For mange kommer til sykehus og sier, reparer meg! Hvis ikke dette skjer i løpet av få dager, blir folk forbannet og begynner å klage. De kan ikke utføre magi på sykehus, men om de får tid og ikke minst at pasienten samarbeider og ikke bare sitter på ræva og krever, så kan de utføre store ting.
Det gjorde de for meg!! jeg lå ved avd. fra 8 des. 04 til 13 mai 05, jeg ble frisk tilslutt. Ting Tar Tid.