ABC Nyheter

(ABC Nyheter): Det er fantastisk når man virkelig kan se at utviklerne har hatt det moro med å lage et spill og Comic Jumper: The Adventures of Captain Smiley gir en absolutt det inntrykket.

Utviklerne i Twisted Pixel har allerede gjort seg bemerket med sin særegne humor i The Maw og ikke minst ‘Splosion Man, og dette særpreget tar de til nye høyder med Comic Jumper som er en eneste stor og absurd hyllest til tegneserier.

Flott premiss

Captain Smiley, en muskelbunt av en superhelt med et smileansikt som hode og en snakkende stjerne på brystet, er i trøbbel. Tegneserien hans er nemlig kanselert, men heldigvis er utviklerne i Twisted Pixel villige til å hjelpe han ved å gi han et hovedkvarter mens han gjestespiller i andre tegneserier og tjener opp penger til en egen serie igjen.

Dermed må vi bli med på oppdrag gjennom ulike serieunivers basert på kjente seriestiler, og det er snakk om henholdsvis fantasy ala Conan, 50-tallets klassiske amerikanske serier og en ekstra bisarr utgave av japansk manga.

Spillet gjør her en fantastisk jobb med å gi hver setting et unikt utseende, samtidig som det spilles på deres ulike særegenheter. Manga-brettene scroller for eksempel i motsatt retning av resten av spillet, mens i 50-tallsbrettene sensureres både vold og fargerikt språk.

Som nevnt er utviklerne også deltakere i sitt egen spill, noe som fører til mengder av meta-humor og absurde selvrefleksive påfunn. Twisted Pixels særegne bruk av live action video og «green screen» er også mer prominent enn noen gang.

Sentrale svakheter

Når alt dette positive er nevnt blir det dermed trist å måtte meddele at Comic Jumper kommer til kort på et viktig punkt, nemlig gameplay. Ved første øyekast kan det jo virke som om gameplayet vil være like variert og spennende som det visuelle desiget, men spillet avslører fort sine svakheter.

Først og fremst snakker vi her om et sidescrollende action-plattformspill der man bruker høyre stikke til å sikte og skyte i alle retninger, noe som i utgangspunktet kunne fungert helt fint, men desverre setter repetisjonen fort inn.

Det finnes en del sekvenser der synsvinkelen endres til over skulderen eller der spillet oppfører seg mer som en «shot’em up», men også her er repetisjonen veldig merkbar.

Det er også visse problemer med de grunnleggende mekanikkene. Captian Smiley beveger seg rett og slett frustrerende sakte, mye saktere en løpeanimasjonen hans skulle tilsi. Videre er det merkelig hvordan spillet er basert rundt at absolutt alle fiender tåler en hel haug med kuler før de stuper.

Jeg ville mye heller hatt flere fiender som tålte mindre, enn å måtte pumpe lassevis med kuler inne i hver eneste en av dem. Når de i tillegg beveger seg i det som viser seg å være veldig gjenkjennelige og forutsigbare mønstre spillet igjennom, legger det en demper på moroa.

Humoren veier opp

Gameplayet klarer altså ikke helt å leve opp til Comic Jumpers fantastiske premiss og absurde humor, men det betyr ikke at spillet noen gang blir direkte dårlig og det finnes også virkelig gode øyeblikk. Enkelte bosskamper fungerer som høydepunkter i så måte.

En annen ting som bidrar positivt er også stemmeskuespillet som jevnt over er veldig bra. Captain Smileys sidekick Star som sitter fast på brystet hans, står for latterfremkallende kommentarer spillet igjennom og resten av rollegalleriet holder også et høyt nivå.

Det er ytterst sjelden at et spills innpakning i noen særlig grad kan veie opp for mangelfullt kjernegameplay, men det er faktisk til en viss grad tilfelle her.

Humoren og de mange overraskende vendingene gjør dermed at spillet er verdt å oppleve, tross de nevnte svakhetene.