Død pave tiltalt
Liksynoden
Maleri: Jean-Paul Laurens (1838-1921)
I dag er paven en av verdens mest elskede personer og av mange ansett for å være en forkjemper for frihet og rettferdighet. Men veien dit har vært brokete og full av bemerkelsesverdige personer og hendelser utenom det vanlige.
En av de mest spesielle episodene fant sted i januar 897.
Tiltalt på en trone i den berømte Laterankirken i Roma satt den tidligere pave Formosus. Han var anklaget for mened og for å ha besudlet det hellige paveembetet. Anklageren var den nye paven, Pave Stefan. Drevet av et voldsomt hat gjorde han hva han kunne for å ta gamle Formosus.
Det var bare ett lite problem: Pave Formosus hadde vært død og begravet i ni måneder.
Elsket og hatet
I oppslagsverk beskrives Pave Formosus (816-896) som en av de mest gåtefulle skikkelsene i pavehistorien. Han nevnes ofte i rosende ordelag, og skal ha vært svært intelligent, talentfull og velutdannet. Hans personlige livsførsel beskrives som ulastelig, moralsk streng, asketisk og med en sterk omsorg for fattige og svake. Kort fortalt, Formosus hadde alt det en god pave skulle ha.
Dessverre hadde Formosus også bitre og uforsonlige fiender. En av disse var pave Formosus' etterfølger, Stefan den 6. som Formosus hadde fått utnevnt til biskop noen år tidligere.
Det var Stefan som skulle bli Formosus’ dødsfiende nummer én og som beordret den spesielle rettsaken som har gått inn i historien under navnet «liksynoden».
Død pave tiltalt
Ni måneder etter Formosus var død, fikk Stefan, som nå hadde overtatt pavemakten, gravd opp det oppløste liket av sin forgjenger og plassert det på en trone foran biskoper og kardinaler. Pave Stefan næret et nesten hysterisk hat til sin forgjenger og hadde et brennende ønske om å frata den gamle paven all ære.
Han fikk den døde Formosus kledd i overdådige klær, med en krone på den løse skallen og det hellige septer mellom stive fingre i hans råtnende hånd.
Så lot Stefan den døde paven gjennomgå et makabert narrespill av en rettsak som han selv presiderte over. En skjelvende 18-årig diakon måtte stå ved siden av liket og spille rollen som forsvarsadvokat, mens stanken fra den døde kroppen fylte hele forsamlingshallen.
Ifølge skriftene var den unge diakonen så lammet av sjokk og skrekk at han ikke fikk frem et ord så lenge rettsaken pågikk.
Historikerne har lenge prøvd å forstå hva som var bakgrunnen for den spesielle rettsaken, og ikke minst hva pave Stefans voldsomme hat til Formosus bunnet i, uten helt å ha klart å finne det entydige svaret.
Sikkert var det at en rettsak mot Formosus var en ypperlig anledning til å vanære den gamle pavens virke og ødelegge hans ry. Stefan ville ikke la den sjansen gå fra seg. En mulig forklaring er at han selv tjente på å få annulert alle utnevnelsene pave Formosus hadde gjort mens han ennå var pave.
Men liksynoden hadde nok også kommet i stand etter påtrykk fra den italienske keiseren Lambert og hans mor Ageltruda, som var bitter fordi Formosus hadde grepet inn i den italienske maktkampen og kronet østfrankernes konge Arnulf som keiser av Italia. Dette falt ikke i god jord hos den italienske adelsfamilien.
Det sies at Ageltruda var til stede under hele rettsaken og nøt forestillingen med den døde paven i hovedrollen.
Kjent skyldig etter tiltale
Liket av Formosus ble anklaget for mened, for uverdig å ha traktet etter pavestolen og for å ha brutt lovene som forbød overføring av biskoper fra en stol til en annen, etter at han forlot sitt sete i byen Porto til fordel for Den hellige Stol.
Det var pave Stefan som stod bak alle anklagene og som selv stilte spørsmålene.
Men den døde mannen var forståelig nok ikke særlig god til å forsvare seg. Han ble kjent skyldig etter tiltale og høytidelig dømt for uverdig til å sitte på Peters stol og avsatt.
Dermed ble Formosus sine embetsbeslutninger og ordinasjoner opphevet. De tre fingrene på høyre hånd, som han tidligere hadde brukt til å utdele den pavelige velsignelsen med, ble symbolsk hogget av og gitt til Ageltruda.
Deretter ble de flotte klærne revet av kroppen hans, kronen tatt av hodet og septeret fjernet, før kroppen ble dratt gjennom Romas gater og til slutt kastet i elva Tiberen.
Pave Stefan hadde vunnet første runde.
Straffet av en rasende folkemengde
I de følgende månedene var Stefan aktiv i å kreve at geistlige som var ordinert av Formosus måtte skrive under på at de ga avkall på sine posisjoner ettersom vielsene var kjent ugyldige.
Stefans groteske handlinger skulle imidlertid ikke forbli ustraffet.
Da Lambert noen få måneder senere måtte forlate Roma for å slåss mot markgreven av Toscana, reiste det opprørte romerske folket seg under ledelse av Formosus’ krenkede tilhengere, som var oppmuntret av rapportene om de helbredelser som var skjedd ved hans skjendete legeme.
Kanskje tolket de også jordskjelvet som fikk den ærverdige gamle Lateranbasilikaen til å styrte sammen samtidig som liksynoden pågikk som en guddommelig straff. Det var i hvert fall en passende start på et svart år, skriver Per Einar Odden i sin oversettelse av pavebiografiene.
Stefan ble i hvert fall arrestert av det opprørske folket. De rev av ham de pavelige klærne, ikledde ham en munkekutte og kastet ham i fengsel. Kort tid etter, i august 897, ble Stefan kvalt med en pute.
Stefan hadde fått sin straff.
Oppreisning for Formosus
Ifølge en opptegning var det noen fiskere som fant liket av pave Formosus og som fikk det berget fra elva Tiberen. Da den nye paven, Pave Theodor, hørte at liket av Formosus var funnet, fikk han det brakt tilbake til Roma i en høytidelig prosesjon.
Og nok en gang ble liket av Formosus ikledd full pavedrakt og plassert i Peterskirken. Men denne gangen var det ikke som hovedperson i en vanvittig rettsak. Denne gang skulle Formosus få full oppreisning.
Med den nye paven til stede ble det holdt en verdig messe for Formosus' sjel. Og Formosus ble endelig stedt til hvile i sin opprinnelige grav.
En kronikør forteller at han hørte fra romerne at da liket ble båret inn i Peterskirken, kunne man se bilder av helgene som bøyde sine hoder i ydmykhet og respekt.
Kilde: Catholic Encyclopedia, Katolsk.no, Encyclopaedia Britannica, Wikipedia, Per Einar Odden, Pavedømmet gjennom 2000 år (oversatt av Tore-Jarl Bielenberg.
